Vi tilrår at du alltid nyttar siste versjon av nettlesaren din.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 gir pasienter rett til å få støtte til nødvendige utgifter i forbindelse med reise for å motta helsetjenester. Formålet med pasientreiseordningen er å sikre befolkningen lik tilgang til medisinsk behandling uansett bosted, altså at store reiseutgifter ikke er til hinder for å reise til behandling. Pasientreiseforskriften er vedtatt i medhold av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 femte ledd, og utdyper reglene om rett til reisestøtte.

Pasientreiser er ansvarlig for å gi støtte til reiser som omfattes av § 2-6 og pasientreiseforskriften. Pasienter som mener de ikke får oppfylt sine rettigheter etter bestemmelsene kan klage på vedtak til Statsforvalteren. Det står i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Pasient- og brukerettighetsloven § 2-6 gir nærmere regler for hva som regnes som nødvendige reiseutgifter. Pasienter får reisestøtte til det nærmeste stedet behandlingen kan gis, etter § 2-6 annet ledd. For spesialisthelsetjenester er dette som hovedregel helsetjenester i den helseregionen hvor pasienten bor. Pasienter som benytter retten til å velge behandlingssted etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 og reiser ut av bostedsregionen, får også reisestøtte, men må som hovedregel betale en høyere egenandel. For primærhelsetjenester gis det som hovedregel reisestøtte til behandlingssteder i pasientens bostedskommune. Det geografisk nærmeste behandlingsstedet regnes likevel alltid som nærmeste sted, også om dette er utenfor bostedskommunen eller bostedsregionen. Nærmere regler om hvor Pasientreiser gir reisestøtte til står i pasientreiseforskriften § 1a, § 2 og § 3

Ved beregning av reisestøtte skal en sats per kilometer (standardsats) legges til grunn, uavhengig av om pasienten har hatt faktiske utgifter, etter § 2-6 tredje ledd første punktum. For reiser over 300 km én vei, skal taksten for billigste reisemåte med rutegående transportmiddel legges til grunn, etter tredje ledd annet punktum. Nærmere regler om dette står i pasientreiseforskriften § 21. 

Helse- og omsorgsdepartementet skriver i forarbeidene til pasientreiseforskriften (høringsnotat fra 2013 punkt 8.8) at et viktig formål med standardsats er å forenkle saksbehandlingen, redusere dokumentasjonskravene og legge til rette for å automatisere større deler av saksbehandlingen. Pasientreiser vil bare kunne kontrollere om pasienten har hatt utgifter hvis pasienten forpliktes til å sende inn dokumentasjon på faktiske utgifter sammen med søknaden. Dermed faller hovedformålet med standardsats bort. På bakgrunn av dette kom departementet til at det ikke stilles et generelt krav om at pasienten må ha hatt reelle utgifter til transport for å ha rett til standardsats. For reisestøtte utover standardsats kan det kreves dokumentasjon på at pasienten har hatt utgifter.

Etter pasientreiseforskriften § 26 kan Pasientreiser gjøre en vurdering av om det er nødvendig å be om dokumentasjon på utgifter, med unntak av utgifter til kost. 

Hvis pasienten må bruke drosje eller bil på grunn av helsen sin, dekkes faktiske utgifter til drosje eller utgifter til parkering, bom og bilferje ved bruk av bil, etter § 2-6 tredje ledd siste punktum. Det står mer om dette i pasientreiseforskriften §§ 22 og 22a

Etter § 2-6 har pasient og ledsager rett til å få dekket «nødvendige utgifter» for reise til helsetjeneste som nevnt i første ledd. Siden det ikke stilles krav til at pasienten eller ledsageren faktisk har hatt utgifter etter § 2-6 tredje ledd, kan kravet om nødvendige utgifter i utgangspunktet ikke knyttes til reiseutgifter. Kravet kan sette begrensninger på reiseutgifter ved at pasienten ikke får støtte for økte utgifter hvis pasienten har valgt å reise en omvei og får økte utgifter på grunn av det. Et eksempel på slike utgifter kan være økte bomutgifter. Disse utgiftene regnes da ikke som «nødvendige», fordi pasienten kunne valgt en kortere vei til behandling.

Kravet om at utgiftene må være «nødvendige» setter begrensning også på andre utgifter som dekkes etter § 2-6 og pasientreiseforskriften. Hvis for eksempel to søsken skal til behandling samme dag, må det gjøres en konkret vurdering om det er nødvendig med to ledsagere. Det kan være nødvendig hvis barna reiser fra forskjellig oppholdssted, tidspunktet for barnas behandlinger er forskjellig eller når det er andre grunner til at barna har behov for hver sin ledsager. Hvis det ikke er «nødvendig» med én ledsager per søsken, gis det bare reisestøtte for en ledsager.

Hvis kost er dekket av behandlingsstedet eller andre, for eksempel under kurs, har ikke pasienten nødvendige utgifter til mat. Vilkåret om «nødvendige utgifter» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 er da ikke oppfylt.

Pasienter som velger å overnatte ved behandlingsstedet, vil kunne få dekket faktiske utgifter utover satsene i pasientreiseforskriften § 12 første og annet ledd. Det står i § 12 tredje ledd. Men utgiftene må være innenfor hva som regnes som «nødvendige utgifter» etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. Det vil si at dekning av urimelig høye kost- og overnattingsutgifter skal begrenses til hva som anses som nødvendige utgifter. Pasienter må da betale mellomlegget selv. 

Etter § 2-6 fjerde ledd mister pasienten rett til reisestøtte hvis pasienten har fått tilbud om transport med transportør som har avtale med et regionalt helseforetak, eller tilbud om gratis offentlig transport. Det står mer om dette i pasientreiseforskriften § 9. Pasienten har heller ikke rett til reisestøtte fra Pasientreiser hvis utgiftene dekkes etter et annet regelverk. Se mer om dette i veiledningen til pasientreiseforskriften § 11.

Sist oppdatert 22.07.2025