§ 12. Rett til kost- og overnattingsgodtgjørelse

Pasientreiseforskriften § 12

Pasienter som har rett til reisestøtte, har også rett til penger for mat, en kostgodtgjørelse etter sats, hvis pasienten må være borte fra hjemmet i over 12 timer. Hvis pasienten er lengre borte fra hjemmet på grunn av private ærender eller forlenger oppholdet på eget initiativ, tas ikke det med i beregningen for hvor lenge det er nødvendig at pasienten er borte.  

Når pasienten må være borte i over 12 timer, dekkes kostgodtgjørelse etter pasientreiseforskriften § 12 første ledd. Hvis pasienten må være borte mer enn ett døgn, gir 6 timer eller mer inn i det nye døgnet rett til godtgjørelse som et helt døgn: 

• 12 - 29 timer = 1 døgns kostgodtgjørelse 

• 30 - 53 timer = 2 døgns kostgodtgjørelse (24 t. + 6 t. inn i neste døgn) 

• 54 - 77 timer = 3 døgns kostgodtgjørelse 

• 78 - 101 timer = 4 døgns kostgodtgjørelse 

• 102 - 125 timer = 5 døgns kostgodtgjørelse osv. 

Pasienter må ikke dokumentere utgifter til mat for å få kostgodtgjørelse. Så lenge det er søkt om kost, og det er sannsynlig at pasienten har vært på reise i mer enn 12 timer, kan kostgodtgjørelse innvilges. 

Pasient som har rett til reisestøtte, har også rett til overnattingsgodtgjørelse hvis overnatting er nødvendig under reisen. 

Nødvendig under reisen
Det må gjøres en helhetsvurdering av om overnattingen er nødvendig under reisen, blant annet i forhold til: 

• Reisevei 

• Tidspunkt for behandling: Statsforvalter har sagt at det at man må stå opp tidlig ikke er grunnlag for overnatting. Pasienter må som hovedregel forvente å måtte reise hjemmefra klokka 5 om morgenen, så lenge det ikke er sannsynlig at tidlig avreise vil forverre pasientens helsetilstand. 

• Medisinske forhold hos pasienten som gjør at pasienten må overnatte: I noen tilfeller er overnatting nødvendig fordi pasienten på grunn av sin helsetilstand, ikke makter å gjennomføre reisen frem og tilbake til behandling på en dag, eller ikke kan stå opp veldig tidlig for å rekke en behandling. Overnatting kan også være nødvendig hvis det dokumenteres av behandler at pasientens helsetilstand kan forverres ved å gjennomføre hele reisen samme dag. Erklæringen må inneholde nok informasjon til at vi kan avgjøre om overnatting er nødvendig under reisen på grunn av pasientens helsetilstand. Vurderingen er streng. Statsforvalter har bare godkjent at medisinske grunner gjør overnattingen nødvendig under reisen i noen få saker. 

Les mer om vurderingen av når overnatting er nødvendig under reisen i Helsedirektoratets tolkningsuttalelse her. 

Nødvendig overnatting ved fødsel
Pasienter kan få overnattingsgodtgjørelse når det er nødvendig å overnatte ved fødsel. Det vurderes da om det er nødvendig å overnatte i nærheten av sykehus/fødehjem i forbindelse med fødsel, utfra avstanden til hjemstedet, transporttilbud, værforhold, og eventuelt medisinske grunner, for eksempel fare for komplikasjoner ved fødsel. Pasientreiser kan også legge vekt på medisinske forhold ved behandlingen. Dette gjelder for mor, mens far kan ha rett til reisestøtte som ledsager etter pasientreiseforskriften § 17. For eksempel kan behandler dokumentere at en pasient som bor langt unna sykehuset, må overnatte i nærheten av sykehuset en tid i forkant av fødselen. Da kan pasienten få dekket overnattingsgodtgjørelse etter sats. 

Andre vilkår for å få overnattingsgodtgjørelse
Utgifter til overnatting dekkes opptil en sats fastsatt av Stortinget, uavhengig av om pasienten har overnattingen på hotell, pensjonat, gjestgiveri eller sykehushotell/pasienthotell eid av regionalt helseforetak. Privat overnatting dekkes ikke, etter pasientreiseforskriften § 12 tredje ledd. For å få overnattingsgodtgjørelse må det dokumenteres at pasienten har hatt utgifter til overnatting. Det gis ikke overnattingsgodtgjørelse ved overnatting hos familie og venner, da det er vanskelig å få dokumentasjon på at pasienten faktisk har betalt for overnattingen. 

Utgifter til dagrom kan dekkes i spesielle tilfeller. Dagrom er leie av rom uten overnatting, altså leie av rom kun på dagtid. Det legges vekt på pasientens alder og helsetilstand, oppholdsmuligheter på behandlingsstedet, værforhold og oppholdets varighet ved vurderingen av om utgifter til dagrom skal dekkes. Utgiftene dekkes med inntil satsen for overnattingsgodtgjørelse. 

Overnattingsutgifter skal alltid dokumenteres. Pasienten må legge ved dokumentasjon eller kvittering på overnattingsutgifter sine ved søknaden. 

Hvis en pasient velger å bruke bonuspoeng i stedet for å betale, vil pasienten, slik Helsedirektoratet ser det, ikke ha hatt en faktisk utgift. Siden pasienten ikke har hatt faktiske utgifter til overnatting, har pasienten heller ikke rett på overnattingsgodtgjørelse. Les hele uttalelsen her. 

En pasient kan forlenge oppholdet ved behandlingsstedet før eller etter at helsehjelpen er mottatt, for eksempel for å bruke en ekstra dag til private ærend eller besøk. Dette er også aktuelt for forlengelse av reisen i forbindelse med enkelttimer hos for eksempel fastlege eller fysioterapeut. Utgifter som skyldes at pasienten forlenger oppholdet, skal derimot ikke dekkes av Pasientreiser. Reisestøtten skal ikke overstige den reisestøtten pasienten ville fått hvis pasienten hadde reist i tett opptil behandlingstidspunktet.

Hvis en pasient og en eventuell nødvendig ledsager velger å overnatte ved behandlingsstedet i stedet for å reise hjem mellom hver behandling, kan pasient og ledsager ha rett til dekning av utgifter utover reglene i pasientreiseforskriften § 12 første og annet ledd.  Det er hvis det er rimeligere å dekke overnatting enn å gi reisestøtte for reise hjem og tilbake mellom behandlingene.  Dette vil særlig være aktuelt når pasienten skal til behandling flere ganger over en periode.

Beregningen
Pasientreiseforskriften § 12 femte ledd viser til det alternativet som totalt gir lavest utgifter for det regionale helseforetaket. For å finne ut det rimeligste alternativet, må det foretas en konkret vurdering av:

• alle de faktiske kostnadene ved å være nær behandlingsstedet (reise, kost, overnatting og eventuelt tapt arbeidsfortjeneste for ledsager), mot
• kostnadene ved å reise frem og tilbake mellom hver behandling.

Hvis pasienten eventuelt måtte ha overnattet på reisen frem og tilbake mellom hver behandling legges satsene for kost og overnatting i § 12 første og annet ledd til grunn i beregningen i siste kulepunkt.

Reglene om seriebehandling i § 12 femte ledd kan også brukes i de tilfellene hvor pasienten ikke kan reise hjem mellom behandlingene på grunn av manglende offentlig transporttilbud eller lang reisevei. Pasienten kan da få en støtte utover satsene i § 12 første og annet ledd. Dette følger av en tolkningsuttalelse fra Helsedirektoratet, som kan leses her.

Helsedirektoratet har slått fast at det skal gjøres fradrag for egenandel på enkeltreisene ved beregningen.  Les hele tolkningsuttalelsen her. Ved bruk av retten til valg av behandlingssted, skal det det trekkes en høyere egenandel på reisen mellom bosted og behandlingssted. Egenandel skal også trekkes fra i beregningsgrunnlaget for pasienter som har frikort. Det er fordi at helseforetaket ikke betaler egenandelen når pasienten har frikort, det er det Helfo som gjør. Pasientreiser får altså refundert egenandelen av Helfo, når pasienter har frikort. Det er bare i tilfellene som nevnt i § 24 annet ledd at egenandelsbeløpet ikke skal trekkes fra.  

Pasienter som velger å overnatte ved behandlingsstedet kan, som nevnt, få dekket faktiske utgifter i stedet for satsene i § 12 første og annet ledd. De faktiske utgiftene må derimot være innenfor hva som regnes som nødvendige utgifter etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6. Det vil si at dekning av urimelige høye kost- og overnattingsutgifter skal begrenses til hva som anses som nødvendige utgifter.  Dette følger av en tolkningsuttalelse fra Helsedirektoratet, som kan leses her. Pasienter må da betale mellomlegget selv.

Ledsager kan også få dekket utgifter tilsvarende reisestøtte for en reise hjem alene når han oppholder seg på behandlingsstedet etter eget ønske sammen med pasienten, selv om pasienten ikke er innlagt. Det står mer om det i pasientreiseforskriften § 17.

Det må være flere behandlinger
Helsedirektoratet har sagt at ordlyden skal tolkes utvidende for behandlinger som tradisjonelt faller utenfor begrepet seriebehandling. Det vil si at rett til oppholdsutgifter etter § 12 femte ledd  ikke bare gjelder ved samme type behandling. Formålet bak regelen er å dekke utgiftene som utgjør det rimeligste alternativet for helseforetaket. Hva slags behandling det dreier seg om, og om det er ulike typer behandling, vil derfor ikke ha noen betydning. Hvis en pasient for eksempel skal til tre ulike polikliniske behandlinger over en femdagers periode, og velger å overnatte i nærheten av behandlingsstedet i stedet for å reise hjem mellom hver behandling, kan faktiske utgifter dekkes hvis dette er det rimeligste alternativet.

En rettighet for pasienten
Det er viktig å være bevisst på at valgmuligheten § 12 femte ledd gir, er en rettighet for pasienten. Pasientreiser kan ikke be pasienten om å bli værende ved behandlingsstedet selv, om dette samlet sett blir rimeligst for helseforetaket.

Når overnatting er nødvendig på grunn av forhold ved selve behandlingen, gis det ikke overnattingsgodtgjørelse etter pasientreiseforskriften, se § 12 siste ledd. Hvis pasienten må overnatte i nærheten av behandlingsstedet før behandling fordi institusjonen ber pasienten møte fastende eller med tømt tarm, eller ber pasienten oppholde seg i nærheten av institusjonen i etterkant av behandling i tilfelle komplikasjoner, er det eventuelt institusjonen som må dekke overnatting. Helsedirektoratet har uttalt seg om skillet mellom når overnatting er nødvendig under reisen, og når det er medisinsk begrunnet. Les uttalelsen her. 

Når pasient er innlagt på et behandlingssted, er det behandlingsstedets ansvar å sørge for å dekke utgifter som er nødvendig for å behandle pasienten, også om personer med nær tilknytning til pasienten bør oppholde seg på behandlingsstedet sammen med pasienten. 

For overnattingsgodtgjørelse for ledsager, se pasientreiseforskriften § 17.