En pasient har rett til å få dekket nødvendige utgifter til parkering, bom eller ferje hvis det var nødvendig å bruke bil på reisen av en av grunnene som er nevnt i § 22.
Øyeblikkelig hjelp
Bokstav a i § 22 gjelder behov for bruk av bil ved behov for øyeblikkelig hjelp. Med øyeblikkelig hjelp menes helsehjelp som det er nødvendig å få snarest. Dette er behandling som ikke er planlagt på forhånd og som må gis innen 24 timer. Behandling ved legevakt, behandling i forbindelse med fødsel, psykiske eller psykotiske lidelser hvor situasjonen er alvorlig eller ute av kontroll, er eksempler på tilfeller som gjelder øyeblikkelig hjelp.
Pasientens helse gjør det nødvendig
Bokstav b i § 22 gjelder behov for bruk av bil når pasientens helse gjør det nødvendig. Det er behandler som må ta den helsemessige vurderingen av pasienten, og som har myndighet til å attestere behov for tilrettelagt transport. Med pasientens behandler menes behandlere på helseinstitusjoner som er nevnt i § 1a, behandlere som er nevnt i folketrygdloven kapittel 5 som det dekkes reise til etter § 2, og behandlere ved tjenester som er nevnt i § 3. Dette kan blant annet være lege, tannlege, psykolog, jordmor, helsesøster, fysioterapeut, kiropraktor, logoped audiopedagog og ortopediingeniør.
Kompetansen til å attestere behov for bil på grunn av pasientens helse etter bokstav b kan ikke delegeres til andre. Det er kun helseforetaket som kan utpeke andre enn pasientens behandler for å vurdere pasientens helsetilstand, etter § 16 annet ledd.
Som hovedregel er det pasientens behandler som kan ta den helsemessige vurderingen av behov for bruk av bil. Det vil si den som er ansvarlig for behandlingen av pasienten, og det må vurderes/undersøkes konkret ved tvilstilfeller. Det betyr at sosionomer, ergoterapeuter eller andre som er en del av et tverrfaglig behandlingsteam ikke kan attestere reise. Det må gjøres av den behandleren som er ansvarlig for hele behandlingsopplegget til pasienten.
Manglende rutegående transport
Pasientreiser kan dekke utgifter til parkering, bom, eller ferje når det er nødvendig å bruke av bil fordi det ikke går rutegående transport på strekningen. Det står i pasientreiseforskriften § 22 bokstav c. Hvis pasienten ikke kan kjøre selv eller bli kjørt, kan Pasientreiser organisere drosjereise for pasienten etter § 22a.
Det er Pasientreiser som skal vurdere om det går rutegående transport på reisen til eller fra behandling. Hvis det er et rutegående transporttilbud som gjør at pasienten kan reise tur-retur med rutegående transport samme dag, dekker vi som hovedregel ikke ekstra utgifter ved bruk av bil eller organiserer reise med drosje.
Pasientreiser må alltid gjøre en konkret individuell vurdering om pasienten i realiteten mangler et transporttilbud. I tillegg har Sivilombudet uttalt at vi må vurdere om reisen vi legger til grunn er forsvarlig. Om pasienten kan benytte det rutegående tilbudet, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Her er noen momenter som Pasientreiser kan legge vekt på i vurderingen:
- Årstid, vær- og veiforhold.
- Gangavstand til nærmeste holdeplass.
- Rutetider og antall transportbytter: Bør ikke overstige fire bytter per reisevei for reiser uten fly.
- Ventetid og tilgjengelig venterom: Total ventetid bør ikke overstige 8 timer til sammen. Ved reise med fly eller transport i regi av Pasientreiser som går til faste avgangstider, for eksempel Helseekspress eller sykehusbuss, kan ventetiden være lengre.
- Alder - hensyn til eldre og barn.
- Reisens start og slutt: En reise bør ikke starte tidligere enn kl. 5 på morgenen eller slutte senere enn kl. 24.
- Mengde bagasje det er nødvendig at pasienten har med seg.
Vurderingen skal som hovedregel gjøres i forkant av reisen, i reiseplanleggingen, når det er mulig.
En pasient har ikke rett til reisestøtte når avstanden til behandlingsstedet er under 10 kilometer, selv om manglende rutegående transport gjør det nødvendig å bruke bil strekningen.
Helsedirektoratet har gitt en uttalelse om hva som menes med «manglende rutegående transport». Denne kan leses her.
