Forvaltningsrett

Pasientreiser i helseforetakene driver offentlig forvaltning hvor de fatter enkeltvedtak, og er dermed bundet av alminnelige forvaltningsmessige prinsipper. Disse er står i forvaltningsloven. 

Det står i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 at forvaltningslovens regler ikke gjelder for vedtak som treffes etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2. Bestemmelsen er derimot ment å gjelde for vedtak av mer helsemessig karakter, og ordlyden er derfor uheldig i forhold til Pasientreisers oppgave. Det står i Prop. 91 L (2010-2011), som er en del av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven, punkt 11.4.3, at forvaltningsloven gjelder for helseforetakenes virksomhet. Der står det at alle andre avgjørelser enn rett til helsehjelp skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Pasientreiser må derfor forholde seg til forvaltningslovens regler så langt de passer for de avgjørelsene som tas, både for organiserte reiser og søknader om støtte til reise etter at en reise er gjennomført.

For det første handler god forvaltningsskikk om å være åpen og serviceinnstilt overfor pasienter som tar kontakt. Alle har krav på å bli behandlet med respekt, få veiledning og bli møtt på en hyggelig måte. I prinsippet om god forvaltningsskikk er det også et krav om å utøve forsvarlig saksbehandling. Det betyr å gjøre grundig og korrekt saksbehandling.

Kravet om god forvaltningsskikk gjelder i alle ledd av saksbehandlingen – fra telefonhenvendelser til saksbehandling og klagebehandling. Dette gjelder uavhengig om det gjelder reiser som organiseres av Pasientreiser i forkant eller søknader om reisestøtte som behandles i etterkant. I ytterste konsekvens kan saker som handler om brudd på forvaltningsskikk prøves av domstolene.

God forvaltningsskikk er viktig å praktisere, fordi det bidrar til:

• Likebehandling: I dette ligger et forbud mot å utøve usaklig forskjellsbehandling. Det er for eksempel galt å behandle saker forskjellig med bakgrunn i hvordan pasienten oppfører seg. Vær derimot oppmerksom på at ikke all forskjellsbehandling er usaklig, for eksempel forskjellbehandling ut fra geografi hvor bruk av fly som transportmiddel er mer utbredt i nord enn i sør.
   
• Rettssikkerhetsgaranti: Pasientene skal kunne stole på at avgjørelsene forvaltningen tar er veloverveide og ikke tilfeldige. Muligheten til å klage er en rettssikkerhetsgaranti pasienten har. Det er likevel viktig å påpeke at Statsforvalteren sier at den beste rettssikkerhetsgarantien er at førsteinstansen ivaretar kravene til forsvarlig saksbehandling, siden ikke alle benytter klageretten sin.
   
• Åpen forvaltning: Åpenhet er vesentlig i et demokrati. Avgjørelser truffet av forvaltningsorganer skal kunne etterprøves. Det skal være mulig å se og forstå bakgrunnen for vedtakene.

En inhabil saksbehandler er en saksbehandler som er uegnet til å behandle en sak på grunn av nær relasjon til en part i saken. En inhabil saksbehandler kan hverken tilrettelegge for eller treffe avgjørelse i en sak.

Reglene om inhabilitet finnes i forvaltningsloven kapittel 2. Reglene er begrunnet i at befolkningen skal ha tillit til forvaltningen. Stilles det tvil rundt de beslutningene saksbehandler tar, vil dette svekke tilliten til Pasientreiser. Reglene skal også bidra til at det ikke utøves usaklig forskjellsbehandling. En saksbehandler kan for eksempel ikke behandle søknaden til sin mor. Slike avgjørelser vil kunne bli erklært ugyldige. Også hensynet til saksbehandleren er av betydning. Du skal slippe å ta stilling til saker hvor man har en nær tilknytning, og hvor det stilles tvil rundt habiliteten din.

Forvaltningsloven § 6 handler om når en saksbehandler er inhabil. Første ledd gir oversikt over situasjoner som fører til det vi kaller automatisk inhabilitet. Det betyr at inhabilitet inntrer uansett i de situasjonene som nevnes her. En saksbehandler kan ikke behandle sin egen søknad om reisestøtte, etter § 6 første ledd bokstav a. Dette er naturlig og henger sammen med hensynet til objektivitet. Saksbehandler skal ikke behandle krav fra nære slektninger, etter § 6 første ledd bokstav b. Det samme gjelder saker til personer saksbehandler har eller har hatt en nær relasjon til, etter § 6 første ledd bokstav c og d. En saksbehandler kan for eksempel ikke behandle søknadentil en tidligere ektefelle eller et tidligere fosterbarn.

Inhabilitet kan også inntre etter en skjønnsmessig vurdering. Ifølge § 6 annet ledd er saksbehandler inhabil hvis det er andre særegne forhold som er egnet til å svekke saksbehandlerens tillit. Det kan være nære forbindelse utover de situasjonene for den automatiske inhabiliteten. Et moment for vurderingen er hvordan det oppfattes utad hvis saksbehandleren behandler søknaden fra for eksempel en nabo. Hvis det vil svekke tilliten til Pasientreisers objektivitet, er saksbehandleren å regne som inhabil og bør overføre saken til en kollega. Hvis en part mener at en saksbehandler er inhabil, er det også noe som bør legges vekt på ved den skjønnsmessige vurderingen.

Ved inhabilitet må saken overføres til en kollega. Hvis lederen ved Pasientreiser i et helseforetak er inhabil, er hele kontoret inhabilt etter § 6 tredje ledd. Da må saken sendes over og behandles av et annet helseforetak. Et behov for organisert reise for datteren til lederen for eksempel, kan hverken behandles av lederen selv eller Pasientreiser i helseforetaks ansatte. 

Saksbehandlere har taushetsplikt overfor alle med unntak av den kravet gjelder etter forvaltningsloven § 13 og § 13 a nr.1. Taushetsplikten kan derimot fravikes ved samtykke eller lovhjemmel. Pasienten, eller den kravet gjelder, kan samtykke i at opplysningene gjøres kjent for andre, etter § 13 a nr. 1.

Helsepersonell skal gi informasjon som Pasientreiser har behov for i behandlingen av søknaden uten hinder av sin taushetsplikt. Det står det om i syketransportregisterforskriften §§ 9 og 10.

Flere offentlige instanser har hjemmelsgrunnlag i egne lover som opphever taushetsplikten. Politiet har hjemmel i politiloven til å få utlevert opplysninger fra andre offentlige instanser. Politiet kan derfor kreve at en saksbehandler oppgir opplysninger om en sak dersom politiet har vurdert det som nødvendig, så lenge de har en lovhjemmel å vise til.

Pasientreiser må også følge reglene om taushetsplikt i helsepersonelloven. Du kan lese mer om taushetsplikt her.

Plikten til å gi veiledning står i forvaltningsloven § 11, og er en viktig del av god forvaltningsskikk. Veiledning kan for eksempel være hjelp til utfylling av skjema på papir eller på helsenorge.no, svare på spørsmål om ulike reisemåter, opplyse om dokumentasjonskrav og påpeke eventuelle rettigheter som ikke kommer frem i søknaden. Dette inngår i den aktive veiledningsplikten. Hensynet bak bestemmelsen er å gjøre pasienten i stand til å ivareta sine interesser på best mulig måte.

Veiledningsplikten gjelder både for de som jobber med organiserte reiser og de som jobber med søknader om reisestøtte i etterkant av en reise. I telefonsamtaler på 05515 har man for eksempel plikt til å vurdere om pasienten har rett til å få dekket kost- og overnattingsutgifter, og informere om at pasienten kan søke om støtte for disse utgiftene i etterkant. Hvis pasienten ringer for å planlegge en reise ut av regionen, har den som svarer også plikt til å opplyse om at det vil trekkes en høyere egenandel for valg av behandlingssted med mindre behandlingen ikke kan gis i bostedsregionen.

Undersøkelsesplikten står i forvaltningsloven § 17. Det innebærer at saksbehandler har en plikt til å sørge for at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

En saksbehandler får for eksempel en sak til manuell behandling fordi den gjelder en reise til et kurs som arrangeres i samarbeid mellom en forening og et helseforetak. Det er ikke nok dokumentasjon i saken til at du kan konkludere med om kurset faller innenfor vilkårene i pasientreiseforskriften § 1a. Hvis søknaden blir avslått på grunn av manglende dokumentasjon, vil ikke denne saksbehandleren oppfylle undersøkelsesplikten, og pasienten kan bli oppgitt og tenke at Pasientreiser utøver dårlig forvaltningsskikk. Det er derfor i tråd med forvaltningsloven om saksbehandleren i denne saken ringer helseforetaket som står som arrangør for å undersøke mer om saken.

Retten til partsinnsyn står i forvaltningsloven § 18.  Det innebærer at pasienten har rett til å se sakens dokumenter. Bakgrunnen for bestemmelsen er at pasienten skal være i stand til å ivareta sine interesser. Pasienten har krav på å bli orientert om hvilke opplysninger som faktisk foreligger i saken.

Pasienten skal kunne få se alle dokumentene i saken sin. Det skal svært mye til før noe kan unntas fra innsyn for pasienten selv. Det betyr at pasienten kan se alle opplysninger som legges inn i Pasientreiser sine saksbehandlingssystemer angåenge pasientens sak. Siden pasienten har innsynsrett også i notater, er det viktig å være bevisst på hva som skrives i notatfeltene. Det må utvises forsiktighet i forhold til subjektive holdninger og personlige karakteristikker. Dette er også viktig av hensyn til Pasientreisers omdømme, pålitelighet og objektivitet. Kun helt unntaksvis kan interne notater unntas for innsyn. Da må det i så fall uttrykkelig nevnes i notatet. Det bør imidlertid i stor grad praktiseres merinnsynsrett, altså at pasienter også kan se interne notater. Hensynet til åpen forvaltning er viktig og i samsvar med kravet til god forvaltningsskikk.

Hvis en pasient ber om innsyn i saken sin, er det vanlig å sende pasienten kopi av alle sakens dokumenter. Det skal være gratis for pasienten.

Begrunnelsesplikten er viktig. Den står i forvaltningsloven § 24. En begrunnelse er en forklaring på hva som er avgjort og hvorfor.

Begrunnelse er også viktig for vedtak fattet over telefon på 05515. Dette gjelder særlig hvis innringer får avslag på en organisert reise av trafikale grunner, eller blir bedt om å sende inn søknad i etterkant. Innringer har rett til å bli informert om årsaken til at han eller hun ikke får bestilt reise, og få veiledning til hvor han eller hun bør henvende seg, som for eksempel sin behandler for vurdering av behov for transport på grunn av helse.

For pasienten er begrunnelsesplikten viktig fordi den innebærer en rettssikkerhetsgaranti. Gjennom å få en god nok begrunnelse vil pasienten kunne ivareta sine interesser bedre, enten ved å akseptere vedtaket eller ved å klage på vedtaket. Begrunnelsesplikten er også viktig i forhold til Statsforvalteren som er Pasientreiser sin klageinstans. I en klagesak vil de få tilsendt alle dokumenter i saken og kontrollere Pasientreisers vedtak for å se om pasienten har fått en god nok begrunnelse i første instans.

Et vedtak skal inneholde:

• Reglene som vedtaket er fattet etter
• Hva som er besluttet og hvorfor
• Informasjon om muligheten for å klage

Det er ingen fasit på hvordan man skal begrunne et vedtak. Begrunnelsen trenger ikke nødvendigvis å være lang. Det viktigste er at den er forklarende og at språket ikke er for komplisert, slik at begrunnelsen er enkel å forstå for pasienten.

I saksbehandlingssystemet for søknader om reisestøtte i etterkant, ligger det standardbegrunnelser som skal brukes. Mange av disse kommer opp automatisk, da deler av saken ofte blir automatisk saksbehandlet. I noen tilfeller vil det være nødvendig å utdype begrunnelsene eller tilføre mer informasjon, for eksempel i saker som gjelder seriebehandling.