Forskrift om stønad til helsetjenester i EØS-land § 9

Ordningen gir pasienter mulighet til å velge å motta behandling de har rett til i Norge, også i andre EØS-land. Folketrygdloven § 5-24a utvider ikke hvilke helsetjenester pasienter har rett til, men gir mulighet for pasienter til å velge behandlingssteder i andre EØS-land. Bakgrunnen for ordningen, er at EU-domstolen har slått fast at EU-traktatens prinsipp om fri bevegelighet av tjenester også gjelder helsetjenester.

For å ha rett til reisestøtte til helsetjenester etter denne ordningen, må pasienten være medlem av norsk folketrygd og i tillegg være statsborger i Norge eller et annet EØS-land. Det står i forskriftens § 4.

Mer informasjon om ordningen finnes på Helfo sine hjemmesider.

Det står om hvilke typer helsehjelp det ytes stønad til i forskriftens § 3. Ordningen gjelder blant annet behandling hos lege, fysioterapeut, psykolog, kiropraktor og tannlege så lenge slik behandling dekkes av det offentlige i Norge. Ordningen gjelder også sykehusbehandling, se § 3 bokstav d.

Helfo avgjør om helsetjenesten pasienten har mottatt faller innunder ordningen eller ikke. Hvis Helfo har godkjent behandlingen, gir Pasientreiser reisestøtte etter reglene i pasientreiseforskriften. 

Søknad om reisestøtte skrives på eget skjema, og sendes sammen med søknaden om støtte til behandlingen til Helfo. Helfo videresender kravet til Pasientreiser hvis de innvilger søknaden om støtte til utgifter til behandlingen.

Pasienter som får dekket utgifter til helsehjelp i et annet EØS-land etter folketrygdloven § 5-24a og tilhørende forskrift, har også rett til reisestøtte. Reisestøtte beregnes etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 og pasientreiseforskriften. Det står i forskrift om stønad til helsetjenester i EØS § 9. Pasienten får da reisestøtte som om pasienten hadde reist til behandling i Norge.

Hovedregelen er at pasienten får dekket standardsats fra bosted i Norge til nærmeste behandlingssted til bostedet, etter pasientreiseforskriften §§ 20 og 21 første ledd. For å få reisestøtte må reisen mellom bosted i Norge og nærmeste behandlingssted i Norge være lengre enn 10 km hver vei, og koste mer enn lokal minstetakst eller enhetstakst med rutegående transport, etter pasientreiseforskriften § 8. Det fører ofte til at pasienten får liten eller ingen reisestøtte i EØS-saker.

Hvis pasienten har dokumentert behov for drosje på grunn av helsen sin, dekkes drosjeutgifter inntil det reise med drosje til nærmeste behandler fra bosted i Norge ville ha kostet, etter pasientreiseforskriften § 22a og EØS-forskriften § 9. Behovet for drosje må  bekreftes av en norsk autorisert behandler, for eksempel fastlege, etter §§ 22a og 22 bokstav b. Pasienten får da også dekket reiser under 10 km, etter pasientreiseforskriften § 8 annet ledd.

Reglene om støtte for reiser ved fritt valg av behandlingssted gjelder ikke i EØS-saker, etter forskriftens § 9 tredje ledd.

Reiseutgifter ved tannhelsetjenester som er stønadsberettiget etter § 3 første ledd bokstav c i forskriften, dekkes etter reglene i tannhelsetjenesteloven § 5-1 tredje ledd. Det står i forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land § 9 fjerde ledd. Hvis søknaden gjelder tannbehandling etter tannhelsetjenesteloven, vil Helfo sende kravet om reise- og oppholdsutgifter til behandling hos fylkeskommunen.