§ 20. Stedet reisen anses å starte og slutte

Reglene i pasientreiseforskriften § 20 handler i hovedsak om stedet reisen anses å starte og slutte. For reiser med rekvisisjon gir bestemmelsen regler om hvor pasienten har rett på å få rekvirert en reise fra eller til. For reiser uten rekvisisjon gjelder reglene i forhold til hvilken distanse eller reiserute som skal legges til grunn ved beregningen av reiseutgifter.

§ 20.Stedet reisen anses å starte og slutte

Reiseutgiftene dekkes fra oppholdsstedet til behandlingsstedet. Etter at helsehjelpen er gitt, dekkes reiseutgiftene fra behandlingsstedet til oppholdsstedet.

Reiser pasienten fra eller til et annet oppholdssted enn bostedet, dekkes utgiftene likevel ikke utover kostnadene ved å reise fra eller til bostedet. Som bosted regnes også nødvendig midlertidig oppholdssted på grunn av arbeid, studier, militærtjeneste og opphold på institusjon.

Begrensningen etter andre ledd gjelder ikke hvis

a. dekning fra bostedet ville påføre pasienten urimelig store reiseutgifter,
b. helsehjelpen av hensyn til behandlingen eller oppfølgingen ikke kunne ytes andre steder, og
c. behovet for helsehjelp var uventet og oppstod på stedet.

Etter en yrkesskade dekkes nødvendige utgifter til hjemtransport, jf. folketrygdloven § 5-25.

Pasienter bosatt på Svalbard har rett til å få dekket hjemreisen fra sykehuset på fastlandet ved utskrivning, tilbake til Svalbard eller til bosted på fastlandet.

Paragraf § 20 på Lovdata

Med oppholdssted menes der hvor pasienten befinner seg, for eksempel i forbindelse med arbeid, fritidsaktiviteter eller ferie. Stedet hvor pasienten tilfeldigvis befinner seg når behovet for helsehjelp oppstår, for eksempel et skadested, er ikke nødvendigvis å betrakte som et oppholdssted. Dette innebærer at utgiftsdekning ikke begrenses til reise tilbake til skadestedet, men til oppholdsstedet eller bostedet. Det må i slike tilfeller gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering av hva som er siste oppholdssted. Hvis pasienten er på reise når skaden oppstår, kan siste oppholdssted for eksempel være siste sted pasienten overnattet på reisen.

Som utgangspunkt må «bosted» regnes som folkeregistrert adresse. Det er imidlertid noen tilfeller hvor en annen adresse en folkeregistrert bostedsadresse regnes som «bosted», for eksempel når studenter flytter til studiestedet uten å endre adresse i folkeregisteret. I PRO legges også folkeregistrert adresse til grunn.

For bostedsløse må det også gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering av hva som er siste oppholdssted. Dette vil vanligvis være siste stedet pasienten faktisk oppholdt seg umiddelbart før vedkommende reiste til behandling.

I første ledd står det at “Reiseutgiftene dekkes fra oppholdsstedet til behandlingsstedet.” Dette kan oppfattes som en hovedregel som gir pasienten rett til å få dekket reisen fra der pasienten oppholder seg og til behandling. Hovedregelen i praksis for hvilke reiser som dekkes er imidlertid å finne i annet ledd. Der står det at reiser dekkes inntil kostnaden ved å reise fra eller til bosted. Denne begrensingen kommer til anvendelse i svært mange av sakene hvor pasient reiser fra et annet sted enn bostedet. Reglene regulerer ikke hvor pasienten faktisk kan reise fra og til, men hvor mye av reisen Pasientreiser dekker. Det vil si at dersom reisen mellom pasientens oppholdssted og behandlingssted er billigere enn reisen ville ha vært fra pasientens bosted til nærmeste behandlingssted til bostedet, får pasienten dekket reisen fra oppholdsstedet til behandlingsstedet. Reglene om midlertidig nødvendig oppholdssted gir derimot pasienten rett til dekning av reiser fra oppholdssted på grunn av arbeid, studier, militærtjeneste og opphold på institusjon til behandling, selv om dette fører til økte reisekostnader.

Utgangspunktet er at Pasientreiser maksimalt dekker reiseutgifter tilsvarende kostnaden ved å reise fra bosted til nærmeste behandlingssted til bosted. Er den faktiske reisen billigere, dekkes reisestrekningen fullt ut. Er den dyrere, dekkes reisen delvis.

Etter at helsehjelpen er gitt, dekkes samme reisestrekning som pasienten hadde krav på ved reise til behandling. Husk at for å få dekket drosje fra behandling, må det være behov for drosje av medisinske eller trafikale årsaker også på returreisen.

For dialysepasienter er det praksis for å dekke dyrere reiser fra oppholdssted til dialysebehandling, også når pasienten er på ferie eller reise. Denne utvidede rettigheten for dialysepasienter ble gitt i et vedtak fra nasjonalt AD-møte. Vedtaket sier ikke noe om hvor lenge en dialysepasient kan oppholde seg på et feriested og fremdeles få dekket dyrere reise, men juridisk nettverk anbefaler en veiledende grense på 5 uker i løpet av et år siden dette samsvarer med antall ferieuker man normalt har rett til.

For dialysepasienter som har hjemmedialyse, dekkes reise fra feriested til pasientens bosted når dette er nærmeste sted for behandling

Pasienter som venter på organtransplantasjon får av rimelighetshensyn også dekket reiseutgifter fra midlertidig oppholdssted når det dukker opp et organ og de plutselig må reise for å utføre transplantasjonen.

Ved nødvendig fravær fra bostedet er ikke dekningen av reiseutgifter begrenset til å gjelde hva det ville kostet å reise fra bosted til behandlingssted. Arbeid, studier, militæret og opphold på institusjon anses som nødvendig midlertidig opphold.

Utgangspunktet er at reiseutgifter fra nødvendig midlertidig oppholdssted til planlagt behandling dekkes. Reise fra for eksempel jobb til behandling dekkes selv om reisen er dyrere enn den ville vært fra bosted til behandling.

Nærmere om studenter
Retten til dekning av reiseutgifter gjelder fra bosted til behandlingssted, eller fra oppholdssted til behandlingssted, og tilbake. I § 20 er det brukt ordlyden "bosted", ikke "folkeregistrert adresse", og dette har betydning for retten til å få reise dekket. Studenter som flytter bort for å studere og har sitt bosted et annet sted enn folkeregistrert adresse, vil kun ha rett på å få reise til nærmeste sted fra der de faktisk bor. Dette er i tråd med det som står i § 6 om flytting, som sier at man ved flytting vanligvis må bytte behandler.

At studier regnes som nødvendig midlertidig oppholdssted må gjelde når pasienten er på kortere studieopphold, ikke når vedkommende faktisk flytter og bor på studiestedet. Et eksempel på at fravær på grunn av studier anses som nødvendig midlertidig oppholdssted, kan være at man deltar på en studiesamling et annet sted enn der man faktisk bor.

For studenter som har flyttet for å studere, må det gjøres en vurdering av hva som er nærmeste sted for behandling. Dersom noen flytter for å studere mens de venter på en operasjon eller lignende på folkeregistrert adresse, må vi vurdere om behandlingen kan gis innen rimelig tid ved det nye bostedet, jf. § 6. Det må gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering i hver sak etter følgende momenter:

  • Kan behandlingen gis nærmere? Man må da se på type behandling, samt behandlingstilbud.
  • Foreligger det dokumentasjon fra behandler?
  • Er det en planlagt behandling hos spesialist eller en planlagt behandling hos fastlege?

Det er lettere å utsette eller bytte time hos en fastlege enn hos spesialisthelsetjenesten. En pasient flytter, for eksempel, fra Stavanger til Tromsø for å studere mens han står på venteliste for en operasjon på Stavanger universitetssykehus (SUS). Innkalling til operasjonen kommer mens studenten bor i Tromsø. For å få operasjonen i Helse Nord må pasienten inn på en ny, lang venteliste og SUS anses derfor som nærmeste sted for behandlingen.

Nærmere om pendlere
Arbeidsstedet for pendlere regnes som nødvendig midlertidig oppholdssted, og ikke som bosted, selv om pendleren oppholder seg der lengre perioder av gangen.

Ved vurderingen av når en pasient er å anse som pendler, kan føringene fra Skatteetaten være veiledende:

  • Familiependler (bor med ektefelle, barn eller søsken som man forsørger): Pendlingen må skje så ofte at boligen kan anses som et felles hjem, normalt minst tre til fire hjemreiser med overnatting i året.
  • Enslige over 22 år (enslig eller bor med samboer): Må reise hjem minst hver tredje uke, med mindre særlige grunner tilsier sjeldnere reiser.
  • Enslige under 22 år (enslige eller bor med samboer): Ingen minstegrense for hvor ofte man må reise hjem, men vedkommende bør reise hjem så regelmessig og hyppig som er rimelig etter forholdende.

Etter disse føringene skal det en del til før en pasient som bor et annet sted på grunn av arbeid, ikke er å anse som pendler.

Nærmere om opphold på institusjon
Opphold på institusjon vil som regel vurderes som nødvendig da pasientene sjelden kan velge når de får opphold. Pasienter som skal motta andre helsetjenester under oppholdet har derfor rett på dekning av reiseutgifter fra institusjonen til behandlingen og tilbake igjen etter de alminnelige reglene om dekning av reiseutgifter.

Så fort pasienten er skrevet ut, befinner ikke pasienten seg lenger på et nødvendig midlertidig oppholdssted. Dersom pasienten hadde rett til dekning av reisen til institusjonen har den også rett på dekning av reise tilbake til oppholdsstedet den fikk dekket reisen fra.  For pasienter som etter utskrivningen skal reise til et nytt behandlingssted er det egne beregningsregler. Les mer om dekning av reise fra et behandlingssted til et annet her.

Det skilles ikke på private og offentlige institusjoner. Det vil si at også reiser fra for eksempel privat rusinstitusjon dekkes. Det kan oppstå tvilstilfeller for hva som skal godtas som nødvendig opphold på institusjon, for eksempel opphold på klinikker for alternativ behandling. Om institusjonen skal godkjennes som nødvendig midlertidig oppholdssted eller ikke, må da vurderes konkret i hvert tilfelle. Et moment i denne vurderingen kan være om det finnes et tilsvarende offentlig tilbud. Dette taler i så fall for at institusjonen kan regnes som nødvendig midlertidig oppholdssted.

I tillegg til helseinstitusjoner, som sykehjem, rusinstitusjoner eller rehabiliteringsinstitusjoner, kan også andre institusjoner regnes som midlertidig oppholdssted. For eksempel kan fengsel, barnevernsinstitusjoner, omsorgsbolig eller andre institusjoner hvor man får opphold uten å endre folkeregistrert adresse, regnes som nødvendig midlertidig oppholdssted.

Etter pasientreiseforskriften § 20 har pasienter rett til å få dekket reise fra nødvendig midlertidig oppholdssted selv om det er dyrere enn å reise fra bosted. Ved opphold på (helse)institusjon må det gjøres en konkret vurdering om institusjonen har tilbud om helsetjenesten, f. eks. legehjelp, før en lengre reise til primærhelsetjeneste til bostedskommunen dekkes. Det er i tråd med pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 og vilkåret «nødvendig utgifter».

Utgangspunktet er, som nevnt over, at pasienten kun har krav på dekning av reisen tilsvarende bosted til nærmeste behandlingssted til bosted. Det er likevel noen tilfeller hvor pasienten har rett til dekning av reise fra oppholdssted til behandlingssted, selv om dette fører til økte reiseutgifter. For at pasienten skal ha krav på dette må følgende tre vilkår være oppfylt:

a) dekning fra bostedet ville påføre pasienten urimelig store reiseutgifter b) helsehjelpen av hensyn til behandlingen eller oppfølgingen ikke kunne ytes andre steder c) behovet for helsehjelp var uventet og oppstod på stedet

Alle tre må være oppfylt, og det er derfor ofte lurt å begynne å undersøke vilkårene i bokstav b og c, siden vurderingen her er raskere enn vurderingen av vilkåret i bokstav a.

Vilkår c: «behovet for helsehjelp var uventet og oppstod på stedet»

Det er kun i de tilfellene hvor behovet for helsehjelpen var uventet og oppstod der pasienten oppholdt seg, at pasienten kan få rett til dekning av reise fra oppholdssted til behandlingssted. Bakgrunnen for dette vilkåret er at pasienter som har planlagt behandling og som velger å reise bort, må selv bære den økonomiske byrden ved en lengre reise. 

Vilkår b: «helsehjelpen (…) ikke kunne ytes andre steder»

I dette ligger et krav til at pasienten reiste til det nærmeste stedet behandlingen kunne gis. Hvis pasienten har reist til nærmeste legevakt, nærmeste sykehus eller har blitt fraktet med ambulanse, er sannsynligheten stor for at pasienten har reist til det nærmeste stedet behandlingen kunne gis. I de sakene hvor pasienten reiser lengere, bør det dokumenteres fra behandler at behandlingen ikke kunne gjennomføres på et behandlingssted som ligger nærmere oppholdsstedet. 

Vilkår a: «urimelig store reiseutgifter»

Vilkåret i bokstav a er at dekning av reise tilsvarende bosted til nærmeste behandlingssted til bosted, vil påføre pasienten urimelig store reiseutgifter. Dette vilkåret er oppfylt når pasienten kun får dekket utgifter tilsvarende reise fra bosted til nærmeste behandlingssted til bosted og selv må dekket de resterende utgiftene, og disse resterende utgiftene er urimelig store i forhold til det pasienten får dekket. Reiseutgiftene pasienten påføres er forskjellen mellom dekningen pasienten ville fått fra oppholdssted til behandlingssted, og dekning fra bosted til nærmeste behandlingssted til bosted.

Hvor store merkostnader pasienten skal bære før kravet om at reiseutgiftene er urimelig store, er ikke fastsatt i forskriften. De eneste retningslinjene som finnes foreløpig, er et forslag som ligger til behandling i juridisk nettverk. Forslaget kan gi en pekepinn på hva som regnes som urimelig store merkostnader, men er ikke vedtatt og gir ingen bindende føringer på saksbehandlingen.

Forslaget går ut på at merutgifter på under 1000 kr ikke regnes som urimelig store. Merutgifter på over 3000 kr regnes som urimelig store. Dersom merkostnadene er mellom 1000 kr og 3000 kr, regnes de som urimelig store dersom merkostnaden er mer enn dobbelt så stor som kostnaden ville vært ved reise fra bosted til nærmeste behandlingssted til bosted.

Les mer om forslaget her.

Etter § 20 fjerde ledd dekkes nødvendige utgifter til hjemreise etter en yrkesskade, jf. folketrygdloven § 5-25 annet ledd. Det må da foreligge en yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 13. Dersom arbeidsgiver har betalt hjemreisen, kan det likevel søkes om dekning av Pasientreiser, men det er pasienten som må søke om dette for så å betale pengene tilbake til sin arbeidsgiver. Arbeidsgiver har ingen hjemmel til å søke om dekning fra Pasientreiser i disse tilfellene.

For pasienter bosatt på Svalbard dekkes hjemreisen fra sykehus på fastlandet ved utskrivning tilbake til Svalbard eller tilbake til vedkommendes bosted på fastlandet, jf. § 20 siste ledd.

Svalbard er ikke en egen kommune, det er et oppholdssted. Alle som skal ha opphold på Svalbard, må være folkeregistrert i en kommune på fastlandet. Utenlandske statsborgere som skal arbeide på Svalbard må registrere seg i en kommune, ofte Tromsø, før de kan reise videre. Det er pasientreisekontoret der pasienten er folkeregistrert som skal dekke utgiftene når pasienten som oppholder seg på Svalbard må reise til behandling. De som oppholder seg på Svalbard kan velge nærmeste behandlingsted i Tromsø eller der de er folkeregistrert.

Turister og besøkende på Svalbard har ikke rett på dekning av reiseutgifter fra Svalbard, da unntaket i § 20 siste ledd bare gjelder for pasienter som er bosatt på Svalbard.

Pasienter som reiser fra bostedet på fastlandet til behandling, får kun dekket reiseutgifter tilsvarende reise tilbake til bostedet på fastlandet og ikke helt til Svalbard, jf. § 20 første ledd.

Les mer om svalbardreiser her.

Sist oppdatert 29.02.2024