Rett til valg av behandlingssted

I to unntakstilfeller regnes behandlingssted i en annen region som nærmeste sted behandlingen kan gis, og i de tilfellene skal pasienten kun betale vanlig egenandel, eller ingenting om pasienten har frikort. Det står i pasientreiseforskriften § 24. 

Det ene tilfellet er pasienter som reiser til helsetjenester som er det geografisk nærmeste fra pasientens bosted. Eksempel på dette er når en pasient bor i nærheten av grensen mellom to regioner, og det er kortere vei til sykehus i naboregionen enn til sykehus i bostedsregionen.

Det andre tilfellet er når det regionale helseforetaket ikke tilbyr nødvendig helsehjelp i pasientens bostedsregion. Eksempel er når en pasient har behov for en helsetjeneste som bare gis ett sted i landet, og dette er i en annen region enn der pasienten bor.

Oversikt over hvilke behandlingssteder og avtalespesialister pasienten kan velge blant, finnes her.  

Private radiologiske virksomheter omfattes av ordningen om  valg av behandlingssted, men her gis det bare reisestøtte ut av regionen hvis behandlingsstedet har inngått avtale med pasientens bostedsregion. Det står i det siste avsnittet i pasientreiseforskriften § 1a at ved reise til private radiologiske virksomheter gis det kun reisestøtte til nærmeste behandlingssted. Med nærmeste sted menes da behandlingssteder innenfor egen bostedsregion.

Spesielt om avtalespesialister
Det er kun pasienter som har rett på nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2 og 2-2a, som kan velge å benytte en avtalespesialist utenfor bostedsregionen og få reisestøtte med trekk av høyere egenandel.

Denne rettighetsvurderingen må gjøres av spesialisthelsetjenesten. Hvis en pasient er henvist direkte til avtalespesialisten fra fastlegen, har ikke pasienten rett til å få reisestøtte som fritt valg av behandlingssted. Avtalespesialistene selv har heller ikke rett til å tildele pasient- og brukerrettigheter etter §§ 2-2 og 2-2a.

Slik gjøres rettighetsvurderingen:

1. Fastlegen sender en henvisning til spesialisthelsetjenesten (enten et helseforetak eller privat sykehus med avtale).
2. Spesialisthelsetjenesten vurderer om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-2 og 2-2a.
3. Pasienten mottar svar fra sykehuset på henvisningen.

Hvis svaret sier at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, får pasienten samtidig fastsatt en frist for når helsehjelpen skal gis. Pasienter som har fått et slikt svar, kan velge å benytte en avtalespesialist og få støtte til reiser ut av regionen med trekk av en høyere egenandel.

I tilfeller hvor pasienten ikke har fått en rettighetsvurdering, for eksempel hvis fastlegen har henvist direkte til en avtalespesialist, er det ikke en del av ordningen om fritt valg av behandlingssted. Hvis pasienten har reist til en avtalespesialist utenfor egen region i slike tilfeller, avkortes reisestøtte til nærmeste avtalespesialist i pasientens bostedsregion. 

Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt seg om reiser til avtalespesialister. Du kan lese tolkningsuttalelsen her.

Det er noen spørsmål som må stilles i saker med reiser ut av regionen.

1. Er behandlingen en del av ordningen om rett til valg av behandlingssted?
   Oversikt over behandlingssteder som er en del av ordningen finnes på nettsidene til Helsenorge. Vær oppmerksom på at de private institusjonene og avtalespesialister ofte bare har avtale om noen av sine behandlinger, som betyr at de også kan drive med annen behandling som det ikke skal gis reisestøtte til. Hvis pasienten kun betaler en egenandel for behandlingen, betyr det at behandlingen dekkes av det offentlige og at Pasientreiser kan gi reisestøtte. 

For søknader om reisestøtte skal behandling som omfattes av ordningen gi treff i oppmøteregisteret. Er behandlingen er del av ordningen, skal det gis reisestøtte. Videre blir spørsmålet om det skal trekkes vanlig eller en høyere egenandel. Hvis behandlingen ikke er en del av ordningen må det vurderes om det skal gis reisestøtte etter § 1a. Hvis det skal det, skal reisestøtte avkortes til nærmeste behandlingssted innenfor pasientens bostedsregion.

2. Skal det trekkes vanlig eller en høyere egenandel?
   Det står i pasientreiseforskriften § 24 at hvis det ikke finnes et behandlingstilbud i pasientens bostedsregion, skal pasienten betale vanlig egenandel ved reise til behandlingstilbud i andre deler av landet. Dette gjelder når pasienten reiser til det nærmeste stedet behandlingen kan gis. Det står også i høringsnotatet til pasientreiseforskriften, at Pasientreiser skal ha en oversikt over regionens tilbud, og skal innhente informasjon fra det regionale helseforetaket i tvilstilfeller. Det finnes oversikter over nasjonale og flerregionale behandlingssteder og kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten her. 

Nasjonale kompetansesentre vil ha tilbud som ikke finnes i egen bostedsregion. Kompetansetjenesten skal i hovedsak spre sin kompetanse til andre regioner. Det kan i noen tilfeller likevel være slik at pasient må reise dit for behandling. På helsenorge.no ligger det en oversikt over kompetansesentre for sjeldne diagnoser.  

I tillegg til at pasienten kan reise til behandlingssteder med nasjonale eller flerregionale funksjoner og betale vanlig egenandel, kan det også være noen tilfeller hvor bostedsregionen ikke kan gi pasienten et dekkende behandlingstilbud. Ved vurderingen av hvor helsetjenesten “kan gis” skal det legges vekt på om helsetjenesten kan gis innen forsvarlig tid, om behandler er spesielt egnet til å behandle bestemte lidelser og om det av hensyn til behandlingen eller kontroll er nødvendig å fortsette hos samme behandler. Disse tilfellene må vurderes individuelt av pasientens bostedsregion. Den store hovedregelen er likevel at hvis det ikke finnes en nasjonal tjeneste, skal det trekkes en høyere egenandel ved reiser ut av regionen.